Sigurd-ristningen og fortellingen om Sigurd Fafnesbane.

Sö 101 Sigurd i Ramsundsberget

Dette er kanskje den mest kjente av alle Sveriges runeinnskrifter, nest etter Rökstenen i Östergötland. Det skyldes selvfølgelig den vakre bildesviten med scener fra Sigurdsagaen, men også den spesielle beliggenheten og slektskapet med runesteinene Sö 106 i Kjula og U 617 ved Bro kirke i Uppland.

Som kuriosum kan det nevnes at det finnes en avbildning av denne ristningen i gulvet i gullrommet på Historiske museet i Stockholm. Hva kan passe bedre på et slikt sted, så lenge man kjenner sagaen om Sigurd?

Runeflaten ligger i nærheten av Sundbyholm, like nord for Eskilstuna. Vil man ta seg en titt, er det bare å følge skiltingen fra veien som leder mot nettopp Sundbyholm, og det finnes også flere runesteiner i nærheten for den interesserte.

I tilknytning til ristningen er det satt opp tydelige skilt med faktaspekket informasjon, ikke bare om runene, men også om omgivelsene og Sigurdsagaen.

Sigurdsagaen

Sigurd vokste opp hos kong Hjalprek i Danmark. Hans far var blitt myrdet, og da giftet moren seg på nytt med Hjalpreks sønn Alf. Sigurd ble oppfostret til mann av kongens smed, som var en dverg ved navn Regin. Etter hvert som årene gikk, vokste Sigurd opp til en staselig ung mann som få kunne måle seg med, og hans styrke og tapperhet var vidt kjent. En dag kalte Regin til seg Sigurd og fortalte ham sitt livs historie.

Regins far het Reidmar, og han var en av de rikeste dvergene. Regins brødre het Fafner og Otter. Otter kunne anta dyreskikkelse og pleide å jakte og fiske forvandlet til nettopp en oter. En ettermiddag lå Otter på stranden i dyreskikkelse og spiste laks. Da kom æsene Odin, Høner og Loke forbi, som ikke visste hvem oteren egentlig var. De ville overnatte hos den rike Reidmar, men de kunne ikke komme dit uten gaver, så Loke slynget en stein mot Otter, som døde. Deretter ble dyret flådd og overrakt til Reidmar. Han så selvsagt hvem de hadde drept, og ble ute av seg av sorg og vrede. Derfor krevde han en stor mannebot – skinnet skulle først fylles med gull, og deretter skulle det dekkes helt utvendig.

I nærheten bodde den styrtrike dvergen Andvare, som også kunne forvandle seg til dyr. Loke dro av gårde og klarte å fange Andvare da han var en gjedde. Han tok dvergens gull som betaling for å slippe ham fri. Men Andvare forsøkte å smugle unna en magisk gullring. Det så Loke, og han krevde også denne. Da uttalte Andvare en forbannelse over hele skatten, og særlig ringen. Den som eide Andvares gull, skulle alltid rammes av død og ulykke.

Med skatten kunne Loke betale mannebota, men han beholdt ringen. Da Reidmar undersøkte oterskinnet, så han at det ikke var helt dekket av gull – et morrhår stakk fram. Da la Loke Andvares kjære ring der, og de var fri.

Skatten var imidlertid forbannet, og Reidmar ble myrdet av sønnen Fafner, som ville ha alt gullet selv. Deretter forvandlet Fafner seg til en drage, tok med seg skatten ut på den fryktelige Gnitaheden og la seg for å vokte gullet.

Alt dette fortalte Regin til Sigurd. Regin ville hevne seg, men han kunne det ikke selv. Derfor ba han nå om Sigurds hjelp. Som belønning skulle Sigurd få hesten Grane og det magiske sverdet Gram. Med disse gavene kunne Sigurd deretter ri av sted og hevne sin fars morder. Når det var gjort, skulle Sigurd hjelpe Regin med å drepe Fafner.

Sagt og gjort. Da Sigurd var ferdig med sitt, dro han til Gnitaheden for å finne dragen. Fafner pleide hver dag å slepe seg ned til en liten innsjø for å drikke, og der drakekroppen ble dratt fram, hadde det dannet seg en sti. Sigurd gravde en grop i stien og la seg i den for å vente på dragen med sverdet klart til hugg. Da kom en skjegget mann i grå klær med vandringsstav og toppet hatt – Odin. Han ville hjelpe Sigurd og rådet ham til å grave flere groper der blodet kunne renne ut, ellers kunne Sigurd drukne i alt drageblodet.

Snart kom dragen, og Sigurd drev sverdet Gram helt inn til hjaltet da hjertet var rett over ham. I dragens dødskamp minnet Fafner om forbannelsen som hvilte over skatten. Da dragen var død, hoppet plutselig Regin fram fra et gjemmested. Han roste Sigurd og ba ham steke dragens hjerte. Sigurd gjorde som han ble bedt om, mens Regin gikk for å hvile en stund. For å kjenne om hjertet var ferdig, satte Sigurd fingeren mot det, men brente seg. Instinktivt stakk han fingeren i munnen og fikk da smake drageblod. Dette gjorde at han plutselig forsto hva fuglene sang.

Småfuglene i trærne hvisket at Regin hadde svik i sinnet, så Sigurd gikk uten videre bort og hogg hodet av dvergen. Igjen hadde Andvares ring ført med seg at de som hadde vært venner og frender, drepte hverandre. Skatten ble dermed Sigurds, men også han ble rammet av forbannelsen. Men det er en annen historie...