Historien om runene.

Runene

Runer er en form for skrifttegn, akkurat som bokstaver.

Tegnene brukes til å gjengi ordenes lyd i skrift. Runene ble brukt til å skrive det språket som ble talt i Norden for lenge siden.

Det har funnes tre ulike runerekker i Sverige: den urnordiske runerekken, den vikingtidige runerekken og den middelalderske runerekken.

Runer er skrifttegn som oftest ble ristet inn i tre eller bein med et skarpt verktøy, for eksempel en kniv.

Man har nesten aldri skrevet runer med blekk på pergament eller papir, men det finnes noen middelalderhåndskrifter der man har brukt runer i stedet for vanlige bokstaver.

Runerekken kalles ofte Futharken etter de seks første runene fuþark.

Har det funnes flere ulike runerekker?

Runene har vært brukt i mer enn tusen år, og runerekken har forandret seg flere ganger.

Om man vil gjøre det litt enkelt, kan man si at det har funnes tre ulike runerekker.

Den eldste kalles den urnordiske runerekken.

Den andre, som ble brukt i vikingtiden, kalles den vikingtidige runerekken. Den siste ble brukt i middelalderen og kalles derfor den middelalderske runerekken. Du kan lese mer om de ulike runerekkene her nedenfor.

Den urnordiske runerekken

De runene som ble brukt fra omtrent år 0 og frem til 700-tallet, kalles urnordiske runer. De heter så fordi språket som på den tiden ble talt i Sverige og de andre landene i Norden, gjerne kalles urnordisk. Noen ganger kaller man dem også de eldre runene. Det var 24 tegn i den urnordiske runerekken. Du kan se her nedenfor hvordan disse runene så ut. Bokstavene som står på linjen under runene, viser hvilken bokstav man skulle ha brukt for å skrive samme lyd. Runen for þ (th) ble brukt for en lespelyd, som i de engelske ordene thing og that. Runen for ŋ (eller ng) ble brukt for eng-lyd.

Den eldre (urnordiske) runerekken har 24 tegn.

De fleste innskriftene som er så gamle at de er ristet med den urnordiske runerekken, finnes på våpen og smykker. Vi har bare omtrent tjue steiner i Sverige som har ristninger med slike runer.

Runene forandrer seg

Under vikingatiden brukte man ikke helt like runer som tidligere. Tidlig på 700-tallet ble runene endret. Noen av runetegnene beholdt utseendet sitt. Noen ble fjernet helt, noen fikk et nytt utseende, og noen helt nye ble skapt. Grunnen til at man endret runene, var at språket man snakket, hadde forandret seg i løpet av de 700 årene man hadde skrevet med runer. Noen lyder hadde forsvunnet, og noen nye hadde kommet til siden den urnordiske runerekken ble skapt. Blant de nye lydene fanntes blant annet y, ä og ö.

Den vikingtidige runerekken, 16 tegn.

Vikingtiden er betegnelsen på tiden som varte fra omtrent år 800 til begynnelsen av 1100-tallet. Det vi vanligvis kaller den vikingtidige runerekken, ble imidlertid skapt allerede tidlig på 700-tallet. I motsetning til den tidligere runerekken besto denne bare av 16 tegn. Det er disse runene de fleste runesteiner i Sverige er ristet med.

Den fjerde runen kan noen ganger oversettes med en a med en liten hale (ą). Det betyr at runen skal uttales som en nasal a. Nasal er en lyd som uttales i nesen. Slik uttales bare denne runen på de eldste vikingtidige runesteinene, som for eksempel Rökstenen. På yngre runesteiner står denne runen for o.

Du synes kanskje det er rart at det finnes to ulike r, en som skrives r og brukes om den femte runen, og en som skrives ʀ og brukes om den siste runen i runerekken. Den sistnevnte sto for en spesiell "surrende" r-lyd, som vi ikke lenger har i svensk, og som nesten bare kunne forekomme til slutt i ord. Med tiden kom de to r-lydene til å falle sammen, og da fikk ʀ-runen et nytt bruksområde, nemlig som tegn for y. Det siste kan man se i middelalderske runeinnskrifter (se nedenfor).

Om du ser på de vanlige bokstavene som står under runetegnene, ser du at mange bokstaver som vi bruker i dag, ikke er med. Det skyldes at flere av runene ble brukt til å betegne mer enn én lyd.

Her nedenfor kan du se hvilke lyder det kunne dreie seg om. Enkelte runer, som u-runen, kunne brukes for en rekke ulike lyder, mens andre bare sto for én eller et par lyder. Vi har litt av dette også i vårt alfabet i dag, som for eksempel med bokstaven g som kan stå for flere ulike lyder. I dette tilfellet skyldes det imidlertid at vi har endret uttalen av enkelte ord.

Den yngre runerekken med lydverdier:

Det fantes også en spesiell regel som sa at såkalte nasaler – m og n – kunne utelates foran visse konsonanter når man skrev. Runen m kunne for eksempel utelates foran p og b, og man kan noen ganger se at ordet kumbl "minnesmerke" staves kubl på runesteinene. På samme måte kunne n-runen utelates foran t, d, k og g. Det er derfor det noen ganger kan stå at for ordet and "ånd".

De middelalderske runene

Da vikingtiden var over og man sluttet å reise runesteiner, fortsatte man likevel å riste runer i Sverige. Men da fantes det også mange som kunne skrive med vanlige bokstaver. Mange prester og andre som hørte til kirken, skrev med bokstaver, men de fleste vanlige mennesker kunne bare runer. Men mange av dem som kunne skrive med bokstaver, brukte runer også. De syntes nok det var upraktisk at det ikke fantes nok runetegn til at man kunne stave på samme måte som når man skrev med bokstaver. Allerede i vikingtiden hadde man funnet ut at man ved hjelp av små prikker (såkalte stunginger) kunne omforme runetegnene. Satte man en prikk på runen i fikk man et tegn for e.

Eksempel på stungne runer (middelalder):

Dette fortsatte man med, slik at man til slutt hadde tilgang til like mange runer som det fantes bokstaver i det latinske alfabetet på den tiden. Formen på runene kunne variere en hel del:

De middelalderske runene satt opp i ABC-rekkefølge. For mange av tegnene fantes det ulike varianter, og enda flere tegnformer er kjent:

Kilde: Riksantikvarieämbetet og Kalle runristares runeskole.

https://www.runristare.se/runstensskolan/runene.html?fbclid=IwAR2hN8UrazpH-9Q4XSSJvtgEVtH7eCXV9aja-6coWjBeEsE0vY8wApLlitY